Diabetes på ungdomsskola og vgs.

Jo eldre jeg ble, jo bedre lærte jeg å kjenne min egen diabetes, og det ble fort en del av livet mitt. Ting ble til en vane, og det falt mer og mer naturlig å ha dette siden av alt annet.

På ungdomsskola var vi plutselig to på samme trinn med diabetes, og denne skola kjente bedre til dette. Ved starten av det første året på ungdomsskola, var diabetessykepleieren min innom, og fortalte lærerne og de andre elevene om hva det var og hvordan de kunne hjelpe til. Det begynte også flere elever med diabetes året etter, og det var ikke ukjent for noen hva det gikk ut på. Lærerne mine brydde seg selvsagt, men de var ikke like obs som lærerne på barneskola var. Det er jeg veldig glad for, siden jeg ikke liker at det skal være unødvendig mye styr pga. dette. Jeg ble bare mer og mer kjent med kroppen min og reaksjonene mine ved for høyt og for lavt blodsukker, og klarte enda bedre å ta vare på meg selv, og også å huske på ting selv. Lærerne lot meg spise i timen, forlate gymtimen og få slappe av ved lavt blodsukker, men de overlot det meste til meg, heldigvis.

Jeg fortsatte med å være ei glad jente også på ungdomsskola, og har 

hatt veldig få problemer med diabetesen min gjennom tida. Diabetes er 

sjelden et stort hinder, og diabetikere kan ha et like herlig liv som andre!

På videregående ble det enda mindre fokus på diabetesen min. Her igjen, ble jeg kjent med enda flere elever med diabetes, og det er gøy å ha muligheten til å snakke med de om det, hvis jeg føler for det. Jeg går nå på mitt andre år på studiespesialisering. Det eneste som er ekstra for meg her, er at jeg får såvidt lenger tid på eksamen, og får selvsagt avslutte det jeg driver med hvis blodsukkeret er lavt. Lærerne snakker aldri om det, og de stoler på at jeg kjenner godt til alt selv, og det gjør jeg jo! Jeg er usikker på om alle lærerne mine en gang har tenkt over at jeg har diabetes, selv om skola har fått vite om det.

Det er sjelden noen ser på meg at jeg har diabetes, og det er ikke lett å legge merke til

Senest forrige uke kommenterte ei venninne av meg at det var første gangen ho hadde sett antydning til at jeg hadde diabetes, og det var fordi ho så diabetespumpa mi. Dette at de ikke tenker noe over det, er noe jeg liker veldig godt, siden jeg ikke vil ha oppstyr og mye prat om det, fordi jeg vet jeg nesten er som alle andre. Det er ikke noe jeg har behov for å snakke om og få oppmerksomhet for, men selvsagt er det godt å ha noen der hvis det trengs. De nærmeste venninnene mine er klar over hva de må gjøre om noe skulle skje med meg, og jeg tenker at det er det viktigste. Senere kommer det et innlegg om hvordan jeg har det med diabetes min i dag, så dere får lese videre om det der.

I neste innlegg får dere se en video om hvordan jeg setter inn en ny spiss i magen min, som pumpa er koblet til, og jeg skal også vise når jeg måler blodsukkeret mitt. Jeg skal altså vise dere noe av utstyret jeg bruker og skifter ut hver uke.

- Ragnhild.