Min diabetes i dag

I DAG har jeg faktisk levd med diabetes i 10 år! Det har vært år med mye læring og hvor jeg har fått mer oversikt. Jeg føler meg trygg på diabetes den dag i dag, selv om det til tider kan være vanskelig, krevende og slitsomt. Det er fortsatt mye jeg må lære meg, og jeg må få enda bedre rutiner, og gjøre alt mer automatisk. Kroppen forandrer seg, og plutselig trengs det mer insulin for maten. Noen perioder er blodsukkeret konstant høyt, noen perioder er det alltid lavt, så dette må man ta der og da. Det finnes store forbedringspotensiale for meg, og jeg har fortsatt mye og lære, selv etter 10 år.

Gjennom hele min diabetes har jeg fått veldig mye støtte og forklaringer fra diabetessykepleieren og diabeteslegen min på sykehuset. De hjelper meg med å få opp øynene, de sjekker hvordan det går med meg, og gir meg tips til hvordan diabetes skal bli mindre slitsomt og krevende. Ellers har jeg også hele tiden fått støtte fra venner, foreldre, familie, lærere og andre mennesker. Det er jeg veldig takknemlig for, og det har hjulpet veldig mye å ha disse rundt meg. I blant blir jeg veldig lei, og har lyst til å gi opp alt, men det hjelper ikke mot noe. Livet må tilpasses, siden det er noe det ikke er mulig å bli kvitt. Finnes det noen måter for å gjøre det mindre slitsomt og irriterende, så anbefales det at man tar tak i det! Det trengs ikke gjøres vanskeligere enn det allerede er.

Jeg fant forresten en litt fengende og enkelt forklarende video om diabetes!

Link: http://www.youtube.com/watch?v=Ni8lwD7Z0c8

Som de nevner i sangen her, så er trikset å ikke la diabetesen ta kontroll over deg, men å selv ta kontroll over diabetesen din.

Jeg har et supert liv i dag, og jeg vet at jeg klarer å ha et like bra liv som andre ungdommer på min alder. Jeg vet også at jeg kan være med på det de andre driver med, bare at jeg må passe på denne ekstra tingen ved siden av hele tiden. I de periodene alt virker fælt, så kan man prate med folk for å få støtte og råd. Det verste jeg faktisk finner med diabetes er det jeg har sagt flere ganger i løpet av bloggen, og det er at det alltid er noe ekstra som må passes på, ved siden av alt annet i hverdagen, og det er noe man klarer å håndtere. Jeg sier ikke at det er lett, tvert imot, men gir man en innsats, så går det.

Tenk bare på andre sykdommer som er så mye verre enn diabetes. Du kan faktisk leve et forholdsvis normalt liv! Det får ikke alle andre med andre sykdommer muligheten til...

Hei, jeg har det bra!

Takk til de som har fulgt bloggen. Dette var det siste innlegget, og slutten på prosjektet mitt. Håper de som har lest har lært noe, og skjønner hvordan diabetikere ofte kan ha det.

- Ragnhild. 

Trening med diabetes

Diabetes har aldri hindret meg i å være fysisk aktiv. Jeg drev med ridning og teater både før og ei lita stund etter at diabetesen min ble oppdaget i 2003. Noen få år etter 2003 startet jeg på fotball, og har spilt helt siden det. I dag spiller jeg både fotball og volleyball. Jeg har aldri hoppet over gymtimer på skola pga. diabetes, og blir ikke hindret i noen andre aktiviteter heller. Jeg er rett og slett med på alt de andre er med på.

Jeg spiller fotball minst to ganger i uka, og det går 

veldig fint tross diabetesen min. Meg, i blå drakt.

Selvsagt er det ikke bare å begynne med å trene uten å kontrollere ting først. Diabetikere burde absolutt ha et fint blodsukker før trening. Man skal ikke trene ved for høyt eller for lavt blodsukker. Begge delene gir lite energi, og ved lavt blodsukker kan man også bli bevisstløs hvis man trener for hardt. Dette er fordi trening og fysisk aktivitet senker blodsukkernivået. Da synker blodsukkeret sånn at det rett og slett blir for lavt. Å trene med høyt blodsukker er ikke bra for kroppen, og du klarer heller ikke å yte og å prestere så godt du egentlig kan. Er blodsukkernivået feil før trening, må du vente til det kommer på riktig nivå før du setter i gang.

Man kan godt ligge på litt over 8 før en treningsøkt for å forsikre seg om at blodsukkernivået ikke synker for lavt. Blir det for lavt kan du ikke gjøre annet enn å stoppe opp og få i deg noe som øker nivået igjen. Det er dette som kan være slitsomt å hele tiden måtte tenke på, spesielt hvis du trener med andre eller er på lange turer.

Druesukker er veldig fint og enkelt å ha med seg, 

og det øker blodsukkernivået raskt og effektivt!

Det er mange idrettsutøvere med diabetes. Det finnes maratonløpere, fotballspillere, boksere, surfere, hockeyspillere, tennisspillere, svømmere, skiløpere, og mange flere! Hvis du er interessert, er det en liste over kjente idrettsutøvere med diabetes her: http://www.dlife.com/diabetes/famous_people/sports. Alle har hver sin måte å takle det på, men alle tenker nok mye på hvilken mat de har i seg før treningsøkta. Det beste er noe som er lett å beregne insulin til. De passer bare på at blodsukkernivået er passe, og kommer seg ofte gjennom økta uten å måtte stoppe. Det er ikke ofte jeg heller må stoppe opp pga. lavt blodsukker, men jeg har gjort meg en erfaring spesielt når det gjelder svømming. Da bruker man hele kroppen, og det tar mye energi. Nesten hver gang jeg har en svømmeøkt får jeg lavt blodsukker, og må nesten alltid avbryte. Det har altså mye å si hvor hard treningsøkta er, og hvor mye energi du bruker.

Diabetikere må gjerne trene like mye som andre, og det er ikke en hindring. Det er bare en ekstra ting å tenke på, og det trenger ikke stoppe deg i noe, bare blodsukkernivået er riktig. Diabetes har aldri stoppet meg i å drive med en idrett, men man må kjenne på kroppen og diabetesen om trening er riktig der og da. Dagsformen varierer hos alle mennesker, ikke bare for diabetikere. Noen dager er diabetesen vanskelig å styre av diverse årsaker. Ta dagen som den er, og vurder ut fra det. Er dagsformen og blodsukkernivået fint, bare kom deg ut og tren! (Husk druesukker, og mål blodsukkeret ditt før du starter!)

I neste innlegg får du lese om hvordan jeg har det med min diabetes i dag, hvordan jeg takler ting, og hvordan jeg ser på mitt liv med diabetes i det hele. 

- Ragnhild.

Utfordringer, ulemper og fordeler

Det eneste som skiller meg fra de uten diabetes i dag er at jeg må passe litt ekstra på diverse ting, men jeg kan spise, drikke og gjøre akkurat det samme som venninnene, klassekameratene og medstudentene mine. Det som gjør diabetes så slitsomt er det å hele tiden måtte ha noe ekstra ved siden av alt annet, samme hva jeg skal ut på. Jeg må tenke på blodsukkeret mitt, passe på å ta insulin etter det meste av mat og drikke, passe på ikke å få føling, og må også ha med det nødvendige utstyret dit jeg drar. Skal jeg på overnattingsbesøk må jeg huske reserveutstyr i tilfelle noe skulle skje. Overalt jeg går skal jeg ha med meg noe søtt i form av druesukker, i tilfelle blodsukkeret mitt blir lavt. Selv om hverdagen er veldig stressende kan jeg ikke slutte å tenke på diabetesen, og det er alltid der, uansett hva.

Det er ikke hele tiden så lett å få diabetes til å passe inn. Jeg blir ofte irritert over at det alltid er noe ekstra å passe og å huske på, og det er dette diabetikere må lære seg å leve med. Vennene dine uten diabetes trenger ikke tenke like mye over noen ting som du må, og det blir enda en ting ved siden av alt det andre stresset du må stri med. Det er spesielt krevende når du studerer, arbeider, kjører bil osv. og trener. Her må du passe på at blodsukkeret er perfekt, for da er konsentrasjonen på topp, og kroppen trives godt. Er blodsukkeret dårlig må du vente til du har fått kontroll over det igjen for å få energi, utbytte av det du driver med og full konsentrasjon.

Selvsagt kan diabetikere drive med de samme aktivitetene som de uten diabetes, alt fra trening til å ta førerkort. Diabetikere tar like lett førerkort som andre, men det kreves legeattest fra diabeteslegen og doktoren på at diabetesen er kontrollert og stabil.

Jeg driver på og tar førerkortet nå, og har ikke større utfordringer enn andre. 

Det jeg må passe på er at blodsukkeret er stabilt, hverken for høyt eller for lavt.

Mangeltilstanden diabetes har ikke bare negative sider, men også noen fordeler. Som jeg nevnte i dette innlegget, ble matvanene endret på. Man tenker enda mer over hva man spiser, siden man må beregne insulinmengde til mat og drikke. Derfor tar man også automatisk det sunne alternativet, altså dia-produkter. Et godt eksempel er at jeg bortimot aldri kjøper meg søt drikke, og holder meg helst til brus og lignende uten sukker. Da får man fort et sunnere kosthold, og derfor også en bedre helse. Dette kan igjen føre til mer motivasjon til trening, spesielt om man ikke har veldig god helse fra før. Jeg fortalte at jeg gikk ned da diabetes min ble oppdaget, og det var pga. endring i kostholdet.

Det er derfor ikke kun negativt å ha diabetes, men i perioder kan det virke sånn. Man må ta det som det er fra periode til periode, men hele tiden tenke på hvordan man kan gjøre det bedre og få ting enda mer regelmessig og mer kontrollert.

I neste innlegg skal jeg skrive om hvordan trening fungerer med diabetes, hva man må være obs på, hvordan mine erfaring er og mer.

- Ragnhild.

Demonstrasjon av noe utstyr

Jeg har nå laget en video, der jeg viser fram hvordan jeg setter inn en ny spiss i magen, som kobles til insulinpumpa mi. Jeg viser også hvordan man måler blodsukkeret sitt. Håper du som leser dette ser på videoen, og syns den er interessant og lærerik! Se og lær...

I neste innlegg skriver jeg om utfordringer, ulemper og fordeler jeg finner ved diabetes etter de erfaringene jeg har fått så langt.

- Ragnhild.

Diabetes på ungdomsskola og vgs.

Jo eldre jeg ble, jo bedre lærte jeg å kjenne min egen diabetes, og det ble fort en del av livet mitt. Ting ble til en vane, og det falt mer og mer naturlig å ha dette siden av alt annet.

På ungdomsskola var vi plutselig to på samme trinn med diabetes, og denne skola kjente bedre til dette. Ved starten av det første året på ungdomsskola, var diabetessykepleieren min innom, og fortalte lærerne og de andre elevene om hva det var og hvordan de kunne hjelpe til. Det begynte også flere elever med diabetes året etter, og det var ikke ukjent for noen hva det gikk ut på. Lærerne mine brydde seg selvsagt, men de var ikke like obs som lærerne på barneskola var. Det er jeg veldig glad for, siden jeg ikke liker at det skal være unødvendig mye styr pga. dette. Jeg ble bare mer og mer kjent med kroppen min og reaksjonene mine ved for høyt og for lavt blodsukker, og klarte enda bedre å ta vare på meg selv, og også å huske på ting selv. Lærerne lot meg spise i timen, forlate gymtimen og få slappe av ved lavt blodsukker, men de overlot det meste til meg, heldigvis.

Jeg fortsatte med å være ei glad jente også på ungdomsskola, og har 

hatt veldig få problemer med diabetesen min gjennom tida. Diabetes er 

sjelden et stort hinder, og diabetikere kan ha et like herlig liv som andre!

På videregående ble det enda mindre fokus på diabetesen min. Her igjen, ble jeg kjent med enda flere elever med diabetes, og det er gøy å ha muligheten til å snakke med de om det, hvis jeg føler for det. Jeg går nå på mitt andre år på studiespesialisering. Det eneste som er ekstra for meg her, er at jeg får såvidt lenger tid på eksamen, og får selvsagt avslutte det jeg driver med hvis blodsukkeret er lavt. Lærerne snakker aldri om det, og de stoler på at jeg kjenner godt til alt selv, og det gjør jeg jo! Jeg er usikker på om alle lærerne mine en gang har tenkt over at jeg har diabetes, selv om skola har fått vite om det.

Det er sjelden noen ser på meg at jeg har diabetes, og det er ikke lett å legge merke til

Senest forrige uke kommenterte ei venninne av meg at det var første gangen ho hadde sett antydning til at jeg hadde diabetes, og det var fordi ho så diabetespumpa mi. Dette at de ikke tenker noe over det, er noe jeg liker veldig godt, siden jeg ikke vil ha oppstyr og mye prat om det, fordi jeg vet jeg nesten er som alle andre. Det er ikke noe jeg har behov for å snakke om og få oppmerksomhet for, men selvsagt er det godt å ha noen der hvis det trengs. De nærmeste venninnene mine er klar over hva de må gjøre om noe skulle skje med meg, og jeg tenker at det er det viktigste. Senere kommer det et innlegg om hvordan jeg har det med diabetes min i dag, så dere får lese videre om det der.

I neste innlegg får dere se en video om hvordan jeg setter inn en ny spiss i magen min, som pumpa er koblet til, og jeg skal også vise når jeg måler blodsukkeret mitt. Jeg skal altså vise dere noe av utstyret jeg bruker og skifter ut hver uke.

- Ragnhild.

Diabetes på barneskola

Jeg gikk i 2. klasse på barneskola da diabetesen min ble oppdaget. I starten forsto jeg ikke hvilken mengde insulin jeg skulle sette til maten jeg spiste, og visste ikke hvordan jeg skulle takle diabetes på egenhånd. Derfor var mamma med i klasserommet for å hjelpe til. Ho var der først hele tida i ei uke, mens ho bare kom innom i hele den neste uka. Jeg måtte selvsagt fort lære meg å håndtere diabetesen min på egenhånd, og det tok ikke lang tid før jeg målte mitt eget blodsukker, og satte sprøyter på meg selv.

Her setter jeg insulin i magen min selv, ikke lenge etter det ble oppdaget

Jeg fikk mye støtte fra alle. Mens jeg fortsatt lå på sykehuset, fikk jeg en stor konvolutt med et brev fra hver medelev. Brevet bestod av tegninger og søte kommentarer, der alle skrev at de håpet jeg ble frisk igjen, søtt! For det første var jeg jo aldri syk, og for det andre blir man jo ikke kvitt det (ikke enda!), men det visste ikke de. Ellers fikk jeg også mye støtte fra elever og lærere på skola.

Skola hadde ikke så mye kunnskap om diabetes, men var veldig villige til å lære mye om det, og å være der for meg. Mamma var på regelmessige møter med lærere og rektoren ved skolen for å lære bort om diabetes, og fortelle hvordan min situasjon var. På den tida var jeg den eneste eleven på skola som hadde diabetes. Jeg fikk veldig mye oppfølging, og de var veldig ivrige på å passe på meg. Veldig raskt etter jeg fikk diabetes, fikk jeg også min første mobiltelefon, for å kunne kontakte foreldrene mine hvis det var noe i veien. Lærerne var også nøye på at de hadde telefonnumrene til foreldrene mine om noe skulle skje. Jeg fikk gå rundt med mobilen hele tiden, mens de andre måtte levere det inn, så jeg fikk litt spesialbehandling (selvsagt fikk jeg ikke bruke den til andre ting!), men det var nødvendig for at alle skulle føle seg tryggere. Det lå også ekstra av alt det nødvendige utstyret jeg brukte i ei veske i kateteret på skola. Da det var ulike aktiviteter, turer og utedager var jeg selvsagt med på det også, diabetesen hindret meg ikke.

Jeg var med på alt de andre var med på!

Jeg har alltid vært på sykehuset for kontroll 3-5 ganger i året, og der får jeg mye oppfølging, tips og måter å forbedre meg på. Diabetessykepleieren min var innom skola og klassa mi ganske raskt etter det ble oppdaget, for å fortelle mye informasjon til både lærere og medelever. Det viser at sykehuset gjerne følger opp, og bryr seg om at jeg skal trives og ha det så bra som mulig. Lærerne var villige til å gjøre det best mulig for meg, og jeg fikk sitte inne etter maten for å sette insulinet mitt i fred, uten at noen andre skulle være for nysgjerrige, eller skulle skumpe borti meg samtidig som sprøyta var inne i magen (au!).

Tross diabetesen hadde jeg en oppvekst som de fleste andre, og var ei blid jente!

En litt mindre hyggelig episode fra barneskola var den gangen noen gutter fikk lyst til å gjøre et sprell. Da jeg skulle reise hjem fra skola, lå sekken min åpnet i gangen og insulinpennen min var borte. Den ble funnet igjen på guttedoen, åpnet opp og ødelagt. Det var nok nysgjerrigheten som tok overhånd, og de ville finne ut hvordan det så ut. Dette var ikke spesielt koselig, men det skjedde heldigvis ikke igjen. Jeg er bare veldig glad for at de ikke satte noe insulin i sin egen kropp, fordi ved en større dose kan det være livsfarlig.

Etter hvert som jeg ble eldre ble det ikke så mye tilpasninger fra andre hold, og i neste innlegg får dere lese om hvordan jeg og andre taklet diabetes på ungdomsskola og videregående skole. 

- Ragnhild.

Starten av min diabetes

Det er hele 10 år siden min diabetes ble oppdaget. Jeg hadde symptomene på høyt blodsukker, og var ikke i form. Jeg har blitt fortalt at jeg var hos bestemora mi sammen med mamma, og det eneste jeg orket å ha i meg var banan og melk, så matlysten var dårlig. Energien min var også veldig lav, og jeg var veldig slapp. Hele tiden gikk jeg på do, og ble tørst igjen med en gang jeg hadde drukket noe. Ellers var jeg oppe hver eneste natt, gikk på do, og drakk masse. De vanligste symptomene på høyt blodsukker, som mennesker får pga. lite eller ingen insulin i blodet, er tørste, at man ofte må på do, slapphet, lite energi, man har konsentrasjonsvansker og er veldig tung i hodet. Vi kjente også godt til dette, siden diabetes er vanlig i min familie. Faren min har også det, og det samme gjelder besteforeldre på begge sider av slekta.

http://www.vg.no/uploaded/image/bilderigg/2008/08/01/1217577519793_404.jpg

Fredag 31. januar 2003 dro mamma og jeg på legevakta for å måle blodsukkeret. Hjemme hadde jeg allerede sjekket om jeg hadde sukker i blodet. Det ble bekreftet allerede hjemme at det var sukker i urinen min, men vi turte ikke stole helt sikkert på det, siden urinstiksene var litt gamle. Dette var kanskje også på grunn av at foreldrene mine ikke ville innse at jeg veldig mulig hadde diabetes, og det forstår jeg veldig godt. Vi fikk konstatert på legevakta at jeg hadde diabetes type 1, men hadde ikke hatt det så lenge. Jeg husker enda at blodsukkernivået mitt lå på 19,7. Det er ikke veldig høyt sammenlignet med mange andre, og viste at jeg ikke hadde gått lenge uten insulinproduksjon i kroppen. En annen ting jeg husker godt var at jeg ikke forsto det selv, og visste ikke hva det innebar. Jeg var tross alt bare 8 år.

http://mariasmetode.files.wordpress.com/2011/04/sykehus_skilt_3137229728x1000r.jpg

Så bar det rett på sykehuset! Jeg fikk mye hjelp og veiledning på sykehuset, og kom raskt i gang. I en periode, helt til både jeg og foreldrene mine ble tryggere og kom mer inn i det, måtte jeg bo der. Det ble selvsagt en del utfordringer og litt i livet som måtte endres, men det klarte vi alle veldig greit. Noe vi endret litt på var matvaner, mindre inntak av søtsaker og mest mulig dia-varer. Grunnen til dette var at det er lettere å beregne insulinmengde på sunnere alternativer, og fram til vi ble bedre kjent med diabetesen, var dette tryggest. Dette endret seg senere, og i dag spiser jeg omtrent det samme som andre. Ellers var det ikke så mye som kunne endres på, og jeg skulle jo få ha et så likt mulig liv som andre barn på den alderen, for ikke å føle meg annerledes enn andre. Det var jeg egentlig ikke heller.

Det var ingen i klassa mi eller ellers på skola som også hadde diabetes, så jeg kjente derfor ikke så mange som hadde det som meg. Noe som hjalp veldig var ulike dager med f.eks. bowling og andre turer, som den lokale gruppa fra Diabetesforbundet arrangerte. Da fikk jeg muligheten til å møte andre på min egen alder med diabetes, og foreldrene fikk også snakket sammen for å høre hvordan andre taklet det. Dette hjalp meg mye, og jeg lærte meg å se at jeg ikke var så annerledes enn andre, og at jeg ikke var alene. Det var spesielt gøy under en dag det ble arrangert bading, og jeg fikk se andre som satte sprøyter eller hadde mager med insulinspisser, akkurat som meg. Jeg er veldig glad for at de arrangerte sånne ting tidligere, og mye ble faktisk lettere.

Mange opplever også vektreduksjon når de går med høyt blodsukker før det blir oppdaget, men det rakk ikke jeg å gjøre. Når de da får orden på blodsukkernivået sitt, er det veldig lett å legge på seg igjen. Jeg gikk ned noen kilo etter hvert, men det var rett og slett pga. mindre inntak av søtsaker og annen usunn mat, og det er jeg også glad for i dag. Før jeg hadde diabetes levde jeg ikke så veldig sunt, og tenkte ikke over hva jeg hadde i meg pga. lett tilgang til det jeg ville ha, siden jeg alltid har bodd ved siden av en kiosk. Jeg er usikker på om jeg faktisk hadde vært like aktiv som jeg er i dag uten diabetes, og jeg hadde nok hatt en relativt større kropp. Senere kommer det både innlegg om trening med diabetes og et innlegg med positive og negative sider jeg finner ved mangelsykdommen. Det å få diabetes ble starten på noe nytt jeg bare må takle å leve og å klare meg med. Jeg skal tross alt, hvis ikke det skjer noe stort innenfor teknologien, leve med dette resten av livet, så det er bare å finne en god måte å styre det på og som jeg trives fint med!

http://idrett.speaker.no/Downloads/16263/pics/Aktiv_Bedrift.jpg

I neste innlegg får dere lese om hvordan jeg opplevde og taklet diabetes på barneskola, og også andre ting og episoder jeg husker derfra som har med diabetes å gjøre.

- Ragnhild.