Diabetes på barneskola

Jeg gikk i 2. klasse på barneskola da diabetesen min ble oppdaget. I starten forsto jeg ikke hvilken mengde insulin jeg skulle sette til maten jeg spiste, og visste ikke hvordan jeg skulle takle diabetes på egenhånd. Derfor var mamma med i klasserommet for å hjelpe til. Ho var der først hele tida i ei uke, mens ho bare kom innom i hele den neste uka. Jeg måtte selvsagt fort lære meg å håndtere diabetesen min på egenhånd, og det tok ikke lang tid før jeg målte mitt eget blodsukker, og satte sprøyter på meg selv.

Her setter jeg insulin i magen min selv, ikke lenge etter det ble oppdaget

Jeg fikk mye støtte fra alle. Mens jeg fortsatt lå på sykehuset, fikk jeg en stor konvolutt med et brev fra hver medelev. Brevet bestod av tegninger og søte kommentarer, der alle skrev at de håpet jeg ble frisk igjen, søtt! For det første var jeg jo aldri syk, og for det andre blir man jo ikke kvitt det (ikke enda!), men det visste ikke de. Ellers fikk jeg også mye støtte fra elever og lærere på skola.

Skola hadde ikke så mye kunnskap om diabetes, men var veldig villige til å lære mye om det, og å være der for meg. Mamma var på regelmessige møter med lærere og rektoren ved skolen for å lære bort om diabetes, og fortelle hvordan min situasjon var. På den tida var jeg den eneste eleven på skola som hadde diabetes. Jeg fikk veldig mye oppfølging, og de var veldig ivrige på å passe på meg. Veldig raskt etter jeg fikk diabetes, fikk jeg også min første mobiltelefon, for å kunne kontakte foreldrene mine hvis det var noe i veien. Lærerne var også nøye på at de hadde telefonnumrene til foreldrene mine om noe skulle skje. Jeg fikk gå rundt med mobilen hele tiden, mens de andre måtte levere det inn, så jeg fikk litt spesialbehandling (selvsagt fikk jeg ikke bruke den til andre ting!), men det var nødvendig for at alle skulle føle seg tryggere. Det lå også ekstra av alt det nødvendige utstyret jeg brukte i ei veske i kateteret på skola. Da det var ulike aktiviteter, turer og utedager var jeg selvsagt med på det også, diabetesen hindret meg ikke.

Jeg var med på alt de andre var med på!

Jeg har alltid vært på sykehuset for kontroll 3-5 ganger i året, og der får jeg mye oppfølging, tips og måter å forbedre meg på. Diabetessykepleieren min var innom skola og klassa mi ganske raskt etter det ble oppdaget, for å fortelle mye informasjon til både lærere og medelever. Det viser at sykehuset gjerne følger opp, og bryr seg om at jeg skal trives og ha det så bra som mulig. Lærerne var villige til å gjøre det best mulig for meg, og jeg fikk sitte inne etter maten for å sette insulinet mitt i fred, uten at noen andre skulle være for nysgjerrige, eller skulle skumpe borti meg samtidig som sprøyta var inne i magen (au!).

Tross diabetesen hadde jeg en oppvekst som de fleste andre, og var ei blid jente!

En litt mindre hyggelig episode fra barneskola var den gangen noen gutter fikk lyst til å gjøre et sprell. Da jeg skulle reise hjem fra skola, lå sekken min åpnet i gangen og insulinpennen min var borte. Den ble funnet igjen på guttedoen, åpnet opp og ødelagt. Det var nok nysgjerrigheten som tok overhånd, og de ville finne ut hvordan det så ut. Dette var ikke spesielt koselig, men det skjedde heldigvis ikke igjen. Jeg er bare veldig glad for at de ikke satte noe insulin i sin egen kropp, fordi ved en større dose kan det være livsfarlig.

Etter hvert som jeg ble eldre ble det ikke så mye tilpasninger fra andre hold, og i neste innlegg får dere lese om hvordan jeg og andre taklet diabetes på ungdomsskola og videregående skole. 

- Ragnhild.