Starten av min diabetes

Det er hele 10 år siden min diabetes ble oppdaget. Jeg hadde symptomene på høyt blodsukker, og var ikke i form. Jeg har blitt fortalt at jeg var hos bestemora mi sammen med mamma, og det eneste jeg orket å ha i meg var banan og melk, så matlysten var dårlig. Energien min var også veldig lav, og jeg var veldig slapp. Hele tiden gikk jeg på do, og ble tørst igjen med en gang jeg hadde drukket noe. Ellers var jeg oppe hver eneste natt, gikk på do, og drakk masse. De vanligste symptomene på høyt blodsukker, som mennesker får pga. lite eller ingen insulin i blodet, er tørste, at man ofte må på do, slapphet, lite energi, man har konsentrasjonsvansker og er veldig tung i hodet. Vi kjente også godt til dette, siden diabetes er vanlig i min familie. Faren min har også det, og det samme gjelder besteforeldre på begge sider av slekta.

http://www.vg.no/uploaded/image/bilderigg/2008/08/01/1217577519793_404.jpg

Fredag 31. januar 2003 dro mamma og jeg på legevakta for å måle blodsukkeret. Hjemme hadde jeg allerede sjekket om jeg hadde sukker i blodet. Det ble bekreftet allerede hjemme at det var sukker i urinen min, men vi turte ikke stole helt sikkert på det, siden urinstiksene var litt gamle. Dette var kanskje også på grunn av at foreldrene mine ikke ville innse at jeg veldig mulig hadde diabetes, og det forstår jeg veldig godt. Vi fikk konstatert på legevakta at jeg hadde diabetes type 1, men hadde ikke hatt det så lenge. Jeg husker enda at blodsukkernivået mitt lå på 19,7. Det er ikke veldig høyt sammenlignet med mange andre, og viste at jeg ikke hadde gått lenge uten insulinproduksjon i kroppen. En annen ting jeg husker godt var at jeg ikke forsto det selv, og visste ikke hva det innebar. Jeg var tross alt bare 8 år.

http://mariasmetode.files.wordpress.com/2011/04/sykehus_skilt_3137229728x1000r.jpg

Så bar det rett på sykehuset! Jeg fikk mye hjelp og veiledning på sykehuset, og kom raskt i gang. I en periode, helt til både jeg og foreldrene mine ble tryggere og kom mer inn i det, måtte jeg bo der. Det ble selvsagt en del utfordringer og litt i livet som måtte endres, men det klarte vi alle veldig greit. Noe vi endret litt på var matvaner, mindre inntak av søtsaker og mest mulig dia-varer. Grunnen til dette var at det er lettere å beregne insulinmengde på sunnere alternativer, og fram til vi ble bedre kjent med diabetesen, var dette tryggest. Dette endret seg senere, og i dag spiser jeg omtrent det samme som andre. Ellers var det ikke så mye som kunne endres på, og jeg skulle jo få ha et så likt mulig liv som andre barn på den alderen, for ikke å føle meg annerledes enn andre. Det var jeg egentlig ikke heller.

Det var ingen i klassa mi eller ellers på skola som også hadde diabetes, så jeg kjente derfor ikke så mange som hadde det som meg. Noe som hjalp veldig var ulike dager med f.eks. bowling og andre turer, som den lokale gruppa fra Diabetesforbundet arrangerte. Da fikk jeg muligheten til å møte andre på min egen alder med diabetes, og foreldrene fikk også snakket sammen for å høre hvordan andre taklet det. Dette hjalp meg mye, og jeg lærte meg å se at jeg ikke var så annerledes enn andre, og at jeg ikke var alene. Det var spesielt gøy under en dag det ble arrangert bading, og jeg fikk se andre som satte sprøyter eller hadde mager med insulinspisser, akkurat som meg. Jeg er veldig glad for at de arrangerte sånne ting tidligere, og mye ble faktisk lettere.

Mange opplever også vektreduksjon når de går med høyt blodsukker før det blir oppdaget, men det rakk ikke jeg å gjøre. Når de da får orden på blodsukkernivået sitt, er det veldig lett å legge på seg igjen. Jeg gikk ned noen kilo etter hvert, men det var rett og slett pga. mindre inntak av søtsaker og annen usunn mat, og det er jeg også glad for i dag. Før jeg hadde diabetes levde jeg ikke så veldig sunt, og tenkte ikke over hva jeg hadde i meg pga. lett tilgang til det jeg ville ha, siden jeg alltid har bodd ved siden av en kiosk. Jeg er usikker på om jeg faktisk hadde vært like aktiv som jeg er i dag uten diabetes, og jeg hadde nok hatt en relativt større kropp. Senere kommer det både innlegg om trening med diabetes og et innlegg med positive og negative sider jeg finner ved mangelsykdommen. Det å få diabetes ble starten på noe nytt jeg bare må takle å leve og å klare meg med. Jeg skal tross alt, hvis ikke det skjer noe stort innenfor teknologien, leve med dette resten av livet, så det er bare å finne en god måte å styre det på og som jeg trives fint med!

http://idrett.speaker.no/Downloads/16263/pics/Aktiv_Bedrift.jpg

I neste innlegg får dere lese om hvordan jeg opplevde og taklet diabetes på barneskola, og også andre ting og episoder jeg husker derfra som har med diabetes å gjøre.

- Ragnhild.